det vanskeligste er å møte sitt eget hjertet, å holde det i hånden når det er sort, sårt og ihjel stukket med spisse kniver. jeg prøver å pleie, pirke ut en nål om gangen så det ikke blør tusen dråper ut av kroppen min. ofte ender jeg med å rive ut en hel kniv så blodet flyter og det kjennes ut som om jeg blør ihjel i flere timer, dager, uker. derfor holder jeg meg rundt brystet, tegner et blad over hjertet. prøver å dekke over med noe godt men hvor enn jeg går gjør det vondt.
plastrer, river, skraper opp sår
det går fint (tilslutt)
og idet jeg finner ut at jeg har vært syk i 5 år ramler verden
og jeg flakser rundt med englevinger
for å redde meg selv
fra mitt eget ødelagte hjertet
sannheten er alltid sår når man er ødelagt, kanskje den ødelegger deg helt. men hvordan skal man ellers fylle hjertet med blomster når alt er råtten jord. ikke før jeg har fått ut all den døde jorden kan jeg plante nye frø
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar