Glasskule

Jeg sanker frem noen ord fra havet, jeg snakker til stjernene og ber de sende de noen tråder så jeg kan følge med dem. Det er rart å være menneske, det er rart å være et menneske som det nesten ikke er noe igjen av. Det er kanskje enda rarere å se på seg selv med andres øyne, jeg prøver men jeg får det ikke til. Jeg senker en hånd foran øynene, hviler noen timer til. Sover vekk hele dagen, den blir bortevekk, får nesten ikke sove om natten. Bare rare merkelige drømmer dukker opp, en etter en bortover en endeløs line. Behovet for å uttrykke meg på et forum, å dele, å skrive, å skape har blitt så endeløst stort at nå må jeg hoppe i havet. Det er viktig, å lytte etter hva som er riktig for denne dagen og dette øyeblikk. Å lytte etter sjelens behov. 

Iløpet av de kalde høstmånedene som jeg elsker så høyt har jeg krympet til noe bittelite. Til en klump av grått støv, til noe nærmest helt usynlig. Alle inntrykk, alle stemmer, alle mennesker rundt meg forstyrrer det skjøre glasset i hodet mitt. Jeg er en halvsprukken glasskule og om noen nærmer seg knuser jeg i tusen biter. Jeg har prøvd å lime den sammen, for nå ligger jeg strødd i tusen biter utover et stort spekter av tid og rom. Hver minste bevegelse kan få tårene til å strømme. Jeg sitter i et hjørne, roper og roper etter meg selv. Men skuespillet har raknet, jeg har trukket for de høytidelige burgunderrøde gardinene og nå ser jeg sannheten i øynene. Hvem jeg har blitt og hva jeg har blitt til. Jeg lar bare tårene strømme ved hver minste bevegelse og venter på at stormen skal komme. Den river og rusker meg i håret, minner meg på at den alltid er nær. Jeg prøver å vri og vende, forsvinne, jeg er delt i så mange deler. Jeg må skifte karakter, form, tankesett utfra hvem jeg er. Så hva er det igjen av meg nå, ingenting ingenting. Etter jeg har renset ut alt jeg har behov for må jeg komme meg vekk, slutte med skuespill og bli et ekte og rent menneske. Nye omgivelser, nye mennesker, nye tanker. Den vonde delen spiser meg opp, den er som en giftig blomst som har spredd seg i hele kroppen. Lar giften renne ut i hver eneste blodåre, i hver eneste rene tanke. Nå vier jeg all min tid til å se på sykdommen, kanskje fordi den har tatt overhånd eller fordi jeg ønsker, kanskje først og fremst fordi den presser så brutalt på. Innerst inne er det hatefulle stemmer som jeg for enhver pris prøver å unngå, de dreper meg sakte og brutalt. Når jeg ikke plukker dem opp gjør de kroppen min til noe dødende. Jeg prøver og prøver, drar litt i trådene. Det vil ta lang tid å knyte dem helt opp men det å bare ruske litt i hver sin ende gjør at alt det vonde kommer med storm. Det er nok, det er nok for idag. Jeg står utenfor meg selv,  jeg har sluttet å fungere, spiser medisin, sover, hviler litt til, spiser medisin, lukker øyenlokkene og hviler litt til. Rottene mine kryper opp i sengen min, vasker vekk alle tårer, alle dumme tanker så jeg får fred til å hvile litt til. 

Hjertet henger i tynne tråder, jeg holder det såvidt med to fingre. Prøver å ikke glemme, men det er tungt. Tungt som bly, en dag blir jeg frisk. Imellomtiden skriver jeg for det er det eneste jeg kan.